Visdom hører steder til

Visdom hører steder til

Wisdom sits in places, sier chippewya-indianerne. Visdom hører steder til.

Hos chippewyaene i Nord-Amerika blir alle stedsnavn på tundraen og i skogene knyttet til en begivenhet som en gang fant sted der. Historiene inneholder dessuten, nesten uten unntak, et moralsk budskap. De forteller noe om hvordan du skal leve for å være en god indianer.  
 
For chippewyaene er det umulig å nevne et eneste stedsnavn uten å tenke på historien som er knyttet til stedet. Og derfra til moralen og budskapet som historien formidler. Slik blir selve chippewyaidentiteten knyttet til steder i fjellene og naturen.

Et eksempel: Det finnes et sted på tundraen som chippewyaene kaller T’iis Cho Naasikaadé. Direkte oversatt: «Store grantrær står her og der».  For mange år siden, da chippewyaene og pimaindianerne var fiender, ble en chippewyaleir angrepet her. Ved morgengry ble de drept med køller av pimaene. En gammel chippewyakvinne hørte skrik og trodde det var hennes svigersønn som antastet datteren hennes.  – Slutt å klå på dattera mi, ropte hun. Dermed ble også hun oppdaget og slått i hjel. Den eneste overlevende var en ung chippewyajente, som kunne fortelle historien.

Dette er historiens lærdom: Hos chippewyaene bor de nygifte hos brudens foreldre den første tiden. Da er det akseptert at brudens mor gir svigersønnen råd og kritikk. Men hvis svigermoren fortsetter å kritisere også etter at de nygifte har etablert sitt eget hjem, setter hun dem i dyp skam og forlegenhet. Med mindre datteren ber om at moren skal gripe inn, er det derfor høyst upassende dersom hun gjør det. Da kan det gå slik det gjorde en gang med en svigermor ved «Store grantrær står her og der».

«The land makes the people live right», sier indianerne. «Våre ti bud finnes i naturen». Den som glemmer stedsnavn, glemmer hvordan han skal være sterk.
 
Chippewyaene har et begrep som de kaller «speaking with names».  En indianer kan framføre en hel tale ved å referere til stedsnavn i naturen. Alle vil vite hva han sikter til, for alle kjenner stedene og historiene. Høvdingene, det er de som best kjenner fjellene og elvene, prærien og skogene. Det er de som vet hvilke historier alle stedene er forbundet med.
 
Man kan forstå at naturen blir hellig når alle livets mysterier er innvevd i skogene og fjellene.   

Noen ganger tenker jeg at nordmenn skulle ha vært chippewyaindianere. Ikke bare nordmenn. Da tror jeg vi hadde stelt mer varsomt med fjellene våre.

Del med andre